Hvordan oppleves Trollskogen sett utenfra?
- Kjell Gunnar Ytre-Eide
- for 2 døgn siden
- 10 min lesing
Oppdatert: for 1 døgn siden
Det har jeg vært litt nysgjerrig på.
Jeg har jobbet i barnehage i over 30 år, men aldri lagt ned så mye tid og engasjement i ett prosjekt som Trollskogen.
Derfor spurte jeg Geir Valøen og Ståle Skagen fra Ilabekken barnehager i Trondheim, som har fulgt prosjektet fra utsiden.
Hva tenker egentlig to erfarne fagfolk om Trollskogen, barnas medvirkning og bruken av KI og digitale verktøy?
Her kan du lese hele intervjuet 👇
1. Hvem er dere, og hva jobber dere med innen IKT og barnehage?
Vi er Geir Valøen og Ståle Skagen fra Ilabekken barnehager i Trondheim – eller, litt mindre høytidelig formulert: to voksne karer som gjennom årene har brukt uforholdsmessig mye tid på å stikke kameraer ned i bekker, studere maurtuer gjennom mikroskop, fly droner over tretopper og lure på hva som skjer når teknologi møter barns nysgjerrighet.
Ståle er barnehagelærer m/master og pedagogisk leder, og Geir er barne- og ungdomsarbeider. Fellesnevneren vår har i mange år vært profesjonsfaglig digital praksis. Vi er opptatt av at digitale verktøy ikke skal være et eget «digitalt hjørne» i barnehagen, men naturlige pedagogiske verktøy som kan brukes når de tilfører noe til lek, undring, utforsking og læring.
Det har blant annet ført til utviklingsarbeidet Det digitale uterom, foredrag og kurs over hele landet, undervisning for universiteter og høgskoler, utvikling av studier og læringsressurser og boka Kom i gang med digitale verktøy i barnehagen. De siste årene har også kunstig intelligens fått en naturlig plass i arbeidet vårt – ikke som en fasitmaskin, men som noe vi både utforsker, utfordrer og stiller kritiske spørsmål til. På NKUL 2026 stilte vi nettopp spørsmålet om KI kan fungere som et slags forstørrelsesglass for barns spørsmål og pedagogers refleksjon.
Underveis har arbeidet vi har stått i også blitt løftet fram gjennom blant annet Den digitale barnehageprisen, Gullepleprisen, Klimaprisen og senest Forskerfrøprisen i 2025 for prosjektarbeidet på Bekken. Det er vi selvfølgelig stolte av – men det viktigste har hele tiden vært det som skjer før diplomet kommer på veggen: øyeblikket når et barn oppdager noe vi voksne ikke hadde sett.
2. Hvordan ble dere kjent med Trollskogen?
Det morsomme er at vennskapet vårt med Trollskogen egentlig begynte før Trollskogen fantes.
Vi ble kjent med Kjell Gunnar gjennom IKT og lek og det digitale fagmiljøet rundt barnehagen. Allerede i 2019 intervjuet han oss etter at vi hadde vunnet Den digitale barnehageprisen. På slutten av intervjuet skrev han at han gledet seg til å høre oss på DAB i Kristiansand – og kanskje få noen tips om drona vi brukte. Det sier egentlig ganske mye om starten på bekjentskapet vårt: Vi fant hverandre gjennom en felles nysgjerrighet og en vilje til å dele praksis.
Noen år senere snudde vi rollene og inviterte Kjell Gunnar inn i en podkast vi laget for studenter ved Høgskolen i Østfold, der han fortalte om sitt eget prosjektarbeid og hvordan nærmiljø, analoge aktiviteter og digitale verktøy kunne spille sammen.
Så da Trollet Harald, trollungene, gullsteinene og hele Trollskogen etter hvert begynte å dukke opp på bloggen og Facebook, fulgte vi ikke bare et spennende prosjekt. Vi fulgte arbeidet til en god faglig venn som vi allerede visste hadde en ganske sjelden evne til å få en idé til å vokse beina av seg.
Og i dette tilfellet fikk den visst både bein, hale og trollører.
3. Dere har fulgt Trollskogen gjennom bloggen og Facebook. Hva var det første som fanget interessen deres?
Det var egentlig ikke teknologien.
Og akkurat dét synes vi er interessant.
Det som først fanget oss, var helheten og barnas eierskap. Trollskogen fremstår ikke som en rekke aktiviteter voksne har funnet på for barna. Det oppleves som et univers barna gradvis har fått lov til å flytte inn i – og være med på å bygge.
Et barn tegner et troll. Så får trollet navn og personlighet. Etter hvert finnes det i en bok. Så i en film. Kanskje i en sang. Plutselig står det som en spillbrikke på bordet, dukker opp i en KI-film eller blir utgangspunkt for programmering, språklek eller matematikk. Og når barna kommer til Bragdøya, finnes universet jammen meg også ute i skogen.
Det er en ganske fascinerende bevegelse: fra barnets strek på et ark til et helt felles fortellingsunivers. Foreldrene beskriver nettopp hvor sterkt eierskap barna har fått fordi de har sine egne trollunger, og bloggen viser hvordan disse figurene etter hvert har levd videre i et stort antall bøker, filmer, sanger og aktiviteter.
Det fanget oss.
For når teknologien nesten blir usynlig fordi barna er mer opptatt av historien enn av verktøyet, da begynner det etter vår mening å bli virkelig interessant digital praksis.
4. Hva synes dere skiller Trollskogen fra andre pedagogiske prosjekter dere har sett?
Trollskogen har noe vi kanskje kan kalle pedagogisk hukommelse.
En aktivitet på mandag kan plutselig få betydning tre uker senere. En figur som dukker opp i september, kan få en ny rolle i januar.
Et brev, en gullstein, en bokstav som forsvinner eller en trollunge barna selv har tegnet, blir ikke nødvendigvis avsluttet når samlingsstunden er ferdig. Historien husker det – og barna husker det.
Dermed oppstår en kontinuitet som mange prosjektarbeid sliter med å få til.
Og så lekker Trollskogen ut over alle vanlige grenser. Den befinner seg på skjermen, men også i skogen. Den finnes i bøker, men også i frileken. Den rommer språk, matematikk, naturfag, programmering, musikk, forming, drama og fysisk aktivitet uten at det hele tiden må annonseres hvilket fagområde man nå arbeider med.
I én aktivitet kan barna programmere seg gjennom sitt eget navn ved hjelp av trollfigurene de allerede har et forhold til. Teknologien blir dermed ikke lagt oppå leken – den blir vevd inn i den.
Det er kanskje det som skiller Trollskogen mest:
Det virker ikke først og fremst som et prosjekt om noe.
Det har blitt et sted å tenke, leke og lære fra.
5. Hvordan opplever dere måten kunstig intelligens og digitale verktøy er brukt på i Trollskogen?
Her treffer Trollskogen noe vi selv er veldig opptatt av.
For oss blir KI interessant i barnehagen først når den får en birolle.
Vi har sagt i mange år at pedagogikken må gå foran teknologien. Med KI blir dette kanskje enda viktigere. KI kan være idépartner, kunnskapsressurs, illustratør, forstørrelsesglass og praktisk støtte – men den bør ikke bli lekeregissør, autoritet eller kreativ erstatning for barna.
Det vi liker ved mange av eksemplene fra Trollskogen, er nettopp at KI-produktet ikke blir endestasjonen. En KI-film kan sende Trollet Bøllefrø inn i barnehagen – men så må barna ut og lete, undre seg, samarbeide eller gjøre magi.
En illustrasjon kan gi form til en historie, men historien kommer fra barna. En digital fortelling kan starte på skjermen og ende med at barna løper gjennom skogen på Bragdøya.
Det er samme problemstilling vi selv har tatt med oss inn i arbeidet med KI: Kan teknologien forstørre barnas verden uten å overta den? På NKUL formulerte vi nettopp spennet mellom KI som fasitmaskin og KI som forstørrelsesglass.
Trollskogen viser flere gode eksempler på det siste.
Når en KI-generert film får et barn til å legge bort skjermen og løpe ut i skogen for å finne ut hva som har skjedd, da synes vi teknologien har gjort jobben sin.
6. Selv om dere har fulgt prosjektet på avstand, føler dere at dere har blitt kjent med Trollskogen og utviklingen gjennom året?
Ja, overraskende godt faktisk.
Vi har naturligvis aldri kjent Trollskogen slik barna som har levd midt i den gjør. Det er forskjell på å se mose på et bilde og å stå med støvlene i den. Men dokumentasjonen har gjort at vi har kunnet følge prosessen, ikke bare sluttproduktet.
Og det synes vi er viktig.
Vi har fått se hvordan noe som startet med barns tegninger og noen figurer gradvis har vokst til et univers med historier, bøker, filmer, musikk, spill, programmering, fysiske miljøer og en egen portal på Bragdøya.
At barnas historier etter hvert fylte nærmere 70 bøker og til slutt fikk plass på Vågsbygd bibliotek, sier ganske mye om hvilken utvikling prosjektet har hatt.
Det fine er at man samtidig ser sporene bakover. Trollskogen har blitt større, men den lille tegningen barnet startet med, er fortsatt viktig.
Så ja – vi føler på en måte at vi kjenner både Harald, Ida og Bøllefrø.
Om de kjenner oss, er mer usikkert.
7. Er det en historie, aktivitet eller et øyeblikk dere husker spesielt godt?
Det finnes mange, men ett lite utsagn traff oss kanskje aller sterkest.
Da foreldrene ble intervjuet etter barnehageåret, fortalte ett av barna:
«Jeg skulle ønske Trollskogen kunne bli med videre til skolen.»
Det er et utrolig sterkt kvalitetsstempel på et prosjekt.
For da handler det ikke lenger om hvor mange apper som er brukt, hvor avanserte KI-filmene er eller hvor mange bøker som er produsert. Da har prosjektet fått betydning for barnet.
Og kanskje er det egentlig dette vi hele tiden leter etter når vi driver prosjektarbeid selv: At noe setter seg såpass fast i barnets erfaringer, fantasi og fellesskap at det ikke bare blir «det vi gjorde i barnehagen», men noe barnet gjerne skulle pakket ned i sekken og tatt med seg videre.
Da har man truffet noe.
8. Har Trollskogen inspirert dere i eget arbeid? Hvis ja – på hvilken måte?
Absolutt.
Ikke nødvendigvis slik at vi nå kommer til å anlegge en trollkoloni langs Ilabekken. Vi mistenker dessuten at Trollet Harald allerede har nok å gjøre i Kristiansand.
Men Trollskogen har inspirert oss til å tenke enda mer over kraften i lange fortellinger.
Vi har selv gjennom mange år arbeidet prosjektbasert med natur, nærmiljø og digitale verktøy, der barns spørsmål får være med på å bestemme retningen. I Det digitale uterom har vi vært opptatt av at teknologien kan gi barna et utvidet blikk på naturen og skape nye rom for undring.
Trollskogen minner oss om at den samme tankegangen kan kobles enda sterkere til fiksjon og fortelling. En figur eller historie kan fungere som en rød tråd over svært lang tid og gjøre det mulig å hente inn nye verktøy når de faktisk har en funksjon – enten det er Bee-Bot, KI, QR-koder, WriteReader, musikk eller noe helt annet.
Det inspirerer.
Men kanskje enda viktigere: Det bekrefter noe vi selv har trodd på lenge.
Start med barnet og ideen. Ikke med verktøyet.
Så får vi heller åpne verktøykassa når vi oppdager at den kan gjøre verden litt større.
9. Hvis dere fikk muligheten til å oppleve Trollskogen i Kristiansand, hva ville dere hatt mest lyst til å se eller oppleve?
Da tror vi faktisk at vi ville bedt Kjell Gunnar om å holde litt avstand.
Vi ville heller hatt barna som guider.
Vi har lyst til å gå gjennom portalen på Bragdøya sammen med dem og høre deres versjon av Trollskogen. Hvor bor Bøllefrø egentlig? Hvilken gullstein er viktigst? Hvor skjer de skumleste tingene? Hva er det de voksne ikke helt har forstått?
For det er ofte der man finner det mest interessante i et pedagogisk prosjekt – i avstanden mellom det de voksne tror de har laget, og det barna faktisk har gjort det til.
Portalen og den fysiske Trollskogen på Bragdøya har fått en sentral plass i universet, og foreldrene beskriver hvor sterkt det har vært å besøke stedet sammen med barna og oppleve at det digitale og fantasifulle universet faktisk har en fysisk plass i verden.
Så vi ville gått gjennom portalen.
Kjent på mosen. Lyttet til barna. Fyrt opp et bål hvis vi fikk lov.
Og dersom Bøllefrø tilfeldigvis skulle dukke opp, hadde vi selvfølgelig hatt noen spørsmål til ham også.
10. Hvis dere skulle beskrive Trollskogen med tre ord – hvilke ord ville dere valgt?
Vi kunne sikkert brukt tretti.
Men siden vi bare får tre:
Levende. Medskapende. Magisk.
Levende, fordi universet hele tiden forandrer seg og tar nye retninger.
Medskapende, fordi barna ikke bare får besøke Trollskogen – de har fått være med på å bygge den.
Og magisk, fordi prosjektet klarer noe vi synes er ganske vanskelig og ganske vakkert: Det lar teknologi, natur, fortelling og barns fantasi møtes uten at noen av delene trenger å vinne over de andre.
Og akkurat der, et sted mellom en skjerm, en gullstein og en fuktig skogbunn, tenker vi at svært god digital barnehagepraksis kan oppstå.
Til slutt
Det er interessant hva som skjer når noen utenfra stopper opp og faktisk ser på det man holder på med.
Takk til Geir og Ståle for at dere tok dere tid til å følge Trollskogen og sette ord på det dere ser. Det betyr mye.
Noen ganger må blikket komme litt på avstand før det som skjer rett foran oss, blir ordentlig synlig. 🌲😉
Alfabetet skal følge barna gjennom hele året .
Kommentarer